Et Pareto-diagram rangerer årsaker etter deres bidrag og plotter dem i synkende rekkefølge, vanligvis med en akkumulert linje. Det hviler på observasjonen om at en liten andel av årsakene står for det meste av en effekt — ofte omtalt som 80/20, selv om det faktiske forholdet varierer og ikke har noen betydning.
Det det avklarer er hvor man skal starte. Stilt overfor tjue problemer og kapasitet til tre, gjør diagrammet en diskusjon om prioriteringer om til et regnestykke. Det er det meste av verdien: ikke innsikten, men slutten på debatten.
Valget av enhet avgjør svaret. Å rangere feil etter antall og å rangere dem etter kostnad gir hyppig ulik rekkefølge, og den hyppige-men-billige kategorien er en klassisk måte å bruke et år på feil problem. Ranger etter det organisasjonen faktisk bryr seg om.
Den andre feilen er å behandle den lange halen som støy. En Pareto gjenspeiler perioden den ble hentet fra; en liten kategori som vokser vil ikke se viktig ut og vil bli det neste diagrammets første stolpe.
