Kapasitetsindekser sammenligner hva en prosess naturlig gjør mot hva den kreves å gjøre. Cp sammenligner spesifikasjonsbredden med prosessens spredning. Cpk gjør det samme, men tar hensyn til hvor prosessen ligger i forhold til spesifikasjonen.
Begge finnes fordi en prosess kan ha liten spredning, men være feilplassert. Cp kan ikke fange opp dette — en smal spredning klistret inntil den ene spesifikasjonsgrensen scorer bra, men produserer feil likevel. Cpk straffer avviket, så den er alltid den laveste av de to.
Gapet mellom dem er der innsikten ligger. En Cp som er mye høyere enn Cpk betyr at variasjonen er fin og at prosessen ganske enkelt må sentreres, noe som er et helt annet og som regel langt billigere problem enn å redusere variasjonen.
Som grov rettesnor: 1.0 betyr at spredningen akkurat fyller spesifikasjonen, 1.33 er et vanlig minimum, og 1.67 gjelder for kritiske egenskaper. Disse varierer etter bransje og bør bekreftes heller enn antas.
Ingenting av det har noen betydning for en ustabil prosess. En Cpk beregnet på noe som fortsatt er i endring, beskriver en situasjon som allerede er forbi, og det er derfor styrekart kommer først – stabilitet, deretter kapasitet, i den rekkefølgen. Å oppgi indeksen med to desimaler basert på tretti datapunkter er den andre måten dette går galt på.
