OEE multipliserer tre forholdstall: tilgjengelighet (gikk utstyret), ytelse (gikk det med riktig hastighet) og kvalitet (var resultatene gode på første forsøk). Resultatet er andelen av planlagt produksjonstid som produserte salgsbare produkter ved den tiltenkte hastigheten.
De multipliseres i stedet for å midles, og det er derfor tallet ser så strengt ut — 90 % på hver gir 73 % totalt. Denne strengheten er den nyttige delen. Tre tålelige tap forsterker hverandre til et utålelig tap, og regnestykket viser det på en måte tre separate prosenter aldri gjør.
Det enkelte tallet har nesten ingen mening i seg selv. Det som virkelig er verdifullt er oppsplittingen: tilgjengelighetstap knyttet til vedlikehold og omstillinger, ytelsestap ved mindre stopp og lav hastighet, og kvalitetstap ved prosessevne. Tre ulike prosjekter, og forholdstallet forteller deg hvilket du står overfor.
Det forringes kraftig når det brukes som et mål. Planlagt nedetid blir oppblåst, utstyr kjøres utover det prosessen tåler, og omarbeididete produkter telles som gode — alt dette hever tallet uten at noe blir bedre. Det er et diagnostisk verktøy. Behandlet som en KPI blir det ren fiksjon, og å sammenligne det mellom maskiner eller anlegg var aldri gyldig i utgangspunktet.
